Arthur Miller - Heksejakt / The Crucible
I sommer, mens vi svevde på en sky av sensorlønn og feriepenger, bestemte vi oss for å kjøpe halvårskort til Den National Scene, siden det var såpass mye teater vi hadde lyst til å se utover høsten. Siden august har vi sett Mesteren og Margarita, Menn som ingen treng, Kuk, Nokon kjem til å kome og nå sist, Heksejakt. Flere av disse fortjener egne poster med tanker om løst og fast - kanskje mest av alt Mesteren og Margarita - men Heksejakt er såpass friskt i minne at vi kan like gjerne debutere konseptet Teaterdagbok.
Heksejakt er et av den amerikanske dramatikeren Arthur Millers best kjente verk, og er et historisk drama fra hekseprosessene i Salem. I 1996 skrev Miller selv manus til en relativt godt mottatt film-adaptasjon ved samme navn. Det er nokså mange karakterer å holde styr på, men handlingen kretser egentlig rundt John Proctor og hans kone Elizabeth, og deres tidligere tjenestejente Abigail Williams, som John Proctor var utro med. Abigail har, sammen med resten av landsbyens ungpiker, drevet med litt hekseri i skogen, og rammes plutselig av en mystisk besvimelses-sykdom når de oppdages av landsbypresten Parrish. For å verne seg selv fra anklager om svart magi, peker de i stedet ut et stadig økende antall andre landsbyfolk som de mener står i ledtog med djevelen, og innleder slik et religiøst massehysteri forkledd som en rettsprosess, som ender med 20 døde - enten av henrettelser eller avhør.
Heksejakt eller The Crucible?
Vanligvis tenker jeg ikke så mye på titler og hvordan de oversettes, men her vekker de to titlene ganske ulike konnotasjoner. Den norske Heksejakt-varianten passer godt for å formidle det allegoriske innholdet, som også fremheves i DNS' egen beskrivelse av oppsetningen:
Arthur Millers drama regnes som en av teaterhistoriens store klassikere. «Heksejakt» er basert på de historiske hendelsene i Salem 1692, der 29 mennesker ble dømt til døden og 144 mennesker ble fengslet for trolldom. Miller skrev stykket i 1953, etter selv å ha blitt forfulgt for sine meninger, under McCarthy-regimets jakt på kommunister. (https://dns.no/forestillinger/heksejakt/)
Parallellene til McCarthyismens dogmatiske forhold til sannhet og rett er tydelige hele veien, og blir kanskje til og med overtydelig når viseguvernøren Danforth erklærer at denne retten er man enten med eller mot, eller insisterer på at anklagen i seg selv er bevis nok for noens skyld i saker som disse. På tross av at den politiske allegorien alltid er nær overflaten, handler likevel stykket også om andre ting, som blir tydeligere under den opprinnelige tittelen. Hverdagsbruken for crucible i dag er som en etablert metafor for formative prøvelser. Etymologien viser hvor metaforen kom fra:
vessel of a very refractory [varmeresistent] material (such as porcelain) used for melting and calcining a substance that requires a high degree of heat (https://www.merriam-webster.com/dictionary/crucible)
Man kan se på selve rettsprosessen som en crucible for alle de involerte, både dommere, anklagere og anklagede. For John Proctors vedkommende er hele handlingen også en "Crucible of Faith" (ikke relatert til boken med den tittelen som nå dominerer google). Spørsmålene stykker stiller om moral og umoral, godt og vondt, kan egentlig oppsummeres av den indre prosessen Proctor må gjennom: Kan en synder være et godt menneske, eller merkes de permanent av synden? (Dette kunne de selvføgelig ha løst ved å være katolikker, som Miller også påpeker, men det blir en litt annen diskusjon.)
Kor då
Det første vi forteller nye studenter som skal lære om drama, er at litteraturviterens og teaterviterens drama ikke er det samme, fordi fokuset ligger på henholdsvis manuset eller på konkrete oppsetninger. Grunnen til at dette skillet plutselig ble relevant, er fordi anmeldelsen av stykket i Bergens Tidende blant annet kritiserer oppsetningen for at hendelser kun blir referert til i stedet for spilt ut på scenen:
Det snakkes mer om hva som har skjedd, enn at vi får se det spilt ut. (https://www.bt.no/kultur/anmeldelser/i/Ppn2VJ/satan-i-gaten)
Giles Corey, for eksempel, som var en virkelig person og agerer delvis som comic relief i stykket, dør "off-screen", i mellom to akter. Av ren nysgjerrighet oppsøkte jeg det originale manuset på engelsk, og leste meg gjennom de rundt 150 sidene som busslektyre. Det jeg egentlig ville finne ut, var om denne kritikken handlet om den konkrete oppsetningen eller manuset. Det viser seg å være sistnevnte: Scenen er spilt nærmest akkurat slik Miller skrev den (i oversettelse, naturligvis). Denne kritikken er altså rettet mot hva Miller selv velger å fokusere på i stykket, heller enn mot den konkrete regien.
Et godt grep i oversettelsen og DNS-oppsetningen er for øvrig at det arkaiserende språket Miller utstyrer alle rollefigurene med er sanert. Det er fremdeles formelt og litt stivt i omgangsformen, noe jeg tolker som et bevisst valg for å etteraper noe av intensjonen med den gammelmodige engelsken, uten å henfalle til rent musealt språk. Det avmålte språket skaper en interessant kontrast til de sterke følelsene og trosuttrykkene som samtidig er i sving, som også må underspilles litt for å kommunisere de puritanske sinnelagene. Om dette skriver BTs anmelder at "Formen og stilen oppleves repetitiv." Jeg finner generelt lite å være enig med i BTs lunkne kritikk, men uten den hadde jeg kanskje heller ikke tatt meg bryet med å lese dramaet, og det vil jeg jo nå ikke være foruten.
Både oversettelsen og oppsetningen på DNS er stort sett tekstnær, med et par kreative regi-grep. Millers tekst inkluderer egentlig noe så gammelmodig som en forteller. Det kan sees som en pedagogisk inklusjon, fordi fortelleren redegjør for noen av de historiske omstendighetene og karakterens plass i mikrosamfunnet, som i tur gjør handlingen enklere å følge. Deler av dette, spesielt åpningsmonologen som skisserer samfunnsordenen i og landskapet rundt Salem, har på DNS blitt flyttet inn i en ny åpningsscene. Den nye åpningsscenen viser selve opptrinnet i skogen, hvor byens unge kvinner danser om natten, men avsløres av den upopulære presten Parrish. I teksten refereres dette kun til, selv om det markerer starten på prosessene.
Fortelleren bryter også inn i handlingen for å kommentere de ulike karakterene. Der blir det synlig at dette er en allvitende forteller plassert i publikums nåtid, som derfor kan fortelle om hva som beveger seg på innsiden av disse historiske figurene, og kanskje også i publikum:
Proctor was a farmer in his middle thirties, He need not have been a partisan of any faction in the town, but there is evidence to suggest that he had a sharp and biting way with hypocrites. He was the kind of man - powerful of body, even-tempered, and not easily led - who cannot refuse support to partisans with-out drawing their deepest resentment. In Proctor’s presence a fool felt his foolishness instantly - and a Proctor is always marked for calumny therefore. But as we shall see, the steady manner he displays does not spring from an untroubled soul. He is a sinner, a sinner not only against the moral fashion of the time, but against his own vision of decent conduct. These people had no ritual for the washing away of sins. It is another trait we inherited from them. and it has helped to discipline us as well as to breed hypocrisy among us. (Akt 1, scene 1 - tror jeg)
Resultatet er at stykket på DNS har et høyere tempo med færre innlagte tenkepauser enn det virker som at Miller ville ha. Samtidig er stykket absolutt langt nok. De har imidlertid erstattet et gammeldags grep med et enda eldre ett: Kor. I det klassiske, greske teateret ble koret blant annet brukt for å markere opphold i handlingen (dette var før den romerske nyvinningen med å dele drama inn i akter). Det er ikke uvanlig at koret, når det først er med i et moderne drama, flyter inn og ut av handlingen, og slik er det her også. Koret er funksjonelt sett et teaterkor, men fremstår ikke frakoblet handlingen. Det består også ofte av de unge kvinnene som kollektivt er primus motor i prosessene.
En liten utelatelse er påfallende, nemlig antydningen om at heksebrygget i skogen var for Abigails skyld, og at målet var å forbanne Elizabeth Proctor:
Betty: You did, you did! You drank a charm to kill John Proctor’s wife!
Abigail, smashes her across the face: Shut it! Now shut it!
Man trenger ikke egentlig mer ammunisjon for å konkludere med at Abigail Williams nok er den eneste virkelige heksen i Salem (og ikke av sopelime-typen), og at hun fungerer som en slags anfører blant de ugifte kvinnene. Denne opplysningen gjør det imidlertid klart at anklagene Abigail kaster rundt seg er mer enn ren opportunisme, og at hun - frem til prosessene startet, i det minste - hadde en reell forhåpning om å simpelthen ta Elizabeths plass.
Bud og synd
En spesielt minneverdig scene er den hvor presten Hale (som senere skal angre på sin rolle i hekseprosessene) tester John Proctor ved å be ham resitere de ti bud etter hukommelsen. Litt møysommelig kommer Proctor seg gjennom ni av dem, men glemmer det 6. budet: Du skal ikke være utro. Den vedvarende, mørke satiren i stykket er imidlertid at samtlige andre bud systematisk brytes av anklagerne, dommerne og prestene i byen. Dette budet, som han ikke husker, er til slutt det eneste John Proctor faktisk har brutt. Den historiske bakgrunnen - som det også alluderes til i stykket - er nokså tydelig om at konflikter om land og eiendom lå bak mange av anklagene. Landsbyfolket i Salem både begjærer sin nestes eiendom og bærer falsk vitnesbyrd i stort monn. Fortelleren sier dette i klartekst, spesielt om den ærekjære Thomas Putnam, som også var en av de flittigste anklagerne:
A word about Thomas Putnam. He was a man with many grievances, at least one of which appears justified (...) So it is not surprising to find that so many accusations against people are in the handwriting of Thomas Putnam, or that his name is so often found as a witness corroborating the super-natural testimony, or that his daughter led the crying-out at the most opportune junctures of the trials ... (Akt 1)
Dommerne og prestene som signerer dødsdommene gjør seg også til mordere, selv når de ikke agerer som bøddel. Det plager fremfor alt Hale, som etter hvert innser at han har igangsatt en prosess som har lite med rett å gjøre. Det er fristende å parafrasere Fløgstads løpende argument gjennom EU-karakterdrapet Habeas Corpus (2022): Det er forskjell på rett og riktig.
At hekseprosessene i Salem også var en rettsprosess gjør det kanskje naturlig å tenke at Heksejakt burde være et rettsdrama. Et rettsdrama forutsetter imidlertid at selve retten driver med en form for gjengkjennelig justis, hvor det er mulig å vinne eller tape innenfor rammene av en reell domsstol. Millers avbildning av retten i Salem viser først og fremst en pervertert parodi på en rett, akkurat slik McCarthy-prosessene må ha fremstått: Konklusjonen er gitt på forhånd, anklagen er en dom i seg selv, og den eneste måten å bevise sin uskyld på, er å tilstå. Som den naive og litt veike Mary Warren illustrerer, blir det da lettere å simpelthen slutte seg til anklagerne og ta del i løgnen, enn det er å holde fast på sannheten.
Stykket må til en viss grad forhandle et teologisk spørsmål som alt på 1600-tallet stort sett var tilbakelagt utenfor folketro og svært provinsielle lærde: Hvorvidt djevelen fysisk eksisterte i verden, og dermed kunne besette og plage folk. Noksagten Parrish tror med hud og hår på dette, mens Hale - selv da han naivt setter i gang prosessen - advarer mot å trekke forhastede slutninger. Ekteparet Proctor kaller disse forestillingene for det de er: Bondeovertro. I den overtroiske iveren etter å forhindre djevelens verk, lykkes retten og den religiøse makten kun med å skape sitt eget Gehenna. Som Hale beskriver det, når prosessene går mot slutten, så vandrer foreldreløse barn gatelangs, herreløse kyr rauter langs veiene, og lukten av uhøstede, råtne åkre ligger som et teppe over Salem:
Hale: Excellency, there are orphans wandering from house to house; abandoned cattle bellow on the highroads, the stink of rotting crops hangs everywhere, and no man knows when the harlots’ cry will end his life - and you wonder yet if rebellion’s spoke? Better you should marvel how they do not burn your province! (Akt 4)
