Teaterdagbok: Menn som ingen treng

I denne teaterdagboken graver jeg litt i arkivet. Vi så Menn som ingen treng tidligere i høst, det er ikke den siste oppsetning vi så (den æren tilkommer Becketts Glade dager). Menn som ingen treng markerer seg også i kraft av å være gjenstand min første Bluesky-kontrovers! Jeg synes nemlig at jeg synes det er noe dypt nedlatende ved tanken om menn må ha et skreddersydd kulturtilbud for å gidde å gå på teateret, slik det ble antydet noen steder - og i forlengelsen av oppsetningene av Hel ved. Som om ikke noen av de andre opppsetningene denne høsten er interessante for menn? Dette mener jeg forsåvidt fremdeles, men nå kan jeg også si det etter å ha sett stykket, heller enn bare basert på vibes fra medieomtale. Anmeldelsene av Menn som ingen treng har også vært litt sånn midt på treet, iallefall de jeg har sett. NRK triller en fire på terningen, og konkluderer med at

Framsyninga vert litt for tung og litt for lang – trass i at energien mellom skodespelarane er god. (https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_menn-som-ingen-treng_-ved-den-nationale-scene-i-bergen-1.16835640)

Men hva er det som gjør den tung? Er det monologene fra de syv mennene, eller er det måten stykket er bygget opp på? Det er kanskje litt begge deler Premisset er ganske enkelt: Syv menn i ulike aldre og situasjoner forteller sine historier gjennom syv monologer, ispedd musikalske avbrekk og litt løkkefotball. Scenedesignet er relativt spartansk, men trekker veksel på interiør kjent fra ubehagelige dialogsituasjoner: Psykolog, gruppeterapi, møter for folk i bestemte situasjoner. Det er en morsom fysikalitet i hvordan mennene selv - uten at teppet går ned - stokker om på innredningen slik at den passer til ulike situasjoner, eller gir dem mer gulvplass ved behov. Energien og samspillet mellom dem fungerer like godt når de ikke snakker som når de gjør det, som et slags bilde på det tause, oppgaveorienterte samværet menn tradisjonelt er gode på. Spørsmålet som stilles i forlengelsen av disse scenene er om dette tause samværet egentlig er nok? Spørsmålet behandles gjennom parallelle monologer av litt varierende kvalitet, noen tyngre enn andre, et par nokså forutsigbare etter at de innledende rammene er gitt. Det er ikke nødvendigvis sånn at tyngde her er negativt: De gode monologene er likevel tunge fordi det er en følelsesmessig bearbeiding av ting som det erfaringsmessig ikke er lett å snakke om, eller å høre på. Samtidig er stykket litt for langt, med for mange små sidespor underveis.

Menn som ingen treng (2016) vs Menn som ingen treng (2024)

Som med The Crucible kunne det vært interessant å se på tekst kontra oppsetning, men bakgrunnen for denne oppsetningen er på en måte mer komplisert enn overgangen mellom litteratens tekst og teaterviterens sceneframføring. Grytten har nemlig produsert to veldig ulike versjoner av Menn som ingen treng: Det er nemlig ikke de samme mennene vi møter i novellesamlingen fra 2016, som de vi møter på scenen hos DNS. Novelle-mennene er gjennomgående mer outrerte, mer ekstreme, og - ja - egentlig mindre nødvendige. Det største ankepunktet mitt mot Menn som ingen treng som dramastykke er nettopp dette skillet: Ved å gjøre mannsportrettene mindre outrerte, blir også premisset mindre troverdig. Dette er jo ikke faktisk menn som ingen trenger, det er menn som i varierende grad oppfatter seg selv på den måten over et bestemt tidsrom. Flere av dem har familie og barn, en av dem er bokstavelig talt en skoleelev som knapt har rukket å kjenne på den vedvarende utenforskapen som preger noen av de eldre mennene.

Om man først går med på premisset om at "ingen treng"-delen av tittelen har endret seg fra noe mer deskriptivt til en subjektiv, selvopplevd tilstand, så kan man fremdeles sympatisere med de fleste portrettene som tegnes her: En enkemann som både må gjennom en sorgprosess og samtidig finne ut hvem han er uten sin kone; en enslig, pensjonert kroppsarbeider som i mangel på familie må finne andre former for tilhørighet, en miljøskadd alfahann som må ta et siste oppgjør med seg selv og sin voldelige far, eller en Afghanistan-veteran som må sette sammen bitene av seg selv uten at det går utover kone og barn.

Gryttenske menn og Gryttens platesamling

Andre figurer er mindre vellykkede. Den utilpasse tenåringen fremstår karikert, likeså læreren som springer til rektor fordi eleven skriver en edgy "stil" (vi bruker ikke det ordet lenger, Grytten. Er ikke du gift med en norsklektor?). Han føler åpenbart på en form for utenforskap, men det virker også i stor grad selvpålagt. Han insisterer på være sær, og blir behandlet deretter. Han dyrker frem sine egne skoleskyter-vibes med hettegensere og en dedikasjon til tenårings-skuling jeg ikke har sett maken til siden en ung Milo Ventimiglia spilte kronisk bøllefrø i Gilmore Girls. Jeg skjønner heller ikke helt greien med den polske fotball-bartenderen, utover de nødvendige erkjennelsen av at livet ikke alltid blir helt sånn som man har sett for seg - på godt og vondt.

Selv de mer troverdige mannsportrettene er imidlertid så gryttenske at det kan bli påtrengende. De kan sette ord på og reflektere over sine egne følelser og plager på en måte som hadde spart helsevesenet mye arbeid dersom det var slik i virkeligheten. Evnen deres til å holde lange, prosaiske monologer gjør at behovet for musikalske innslag som emosjonell krykke egentlig blir mindre, men likevel gjøres det stadige dykk i det jeg antar er platesamlingen til Grytten. Gjennom forfatterskapet sitt i andre sjangre er det ganske tydelig at Grytten har et mentalt soundtrack på det meste han gjør og skriver - og på scenen kan han uten blygsel gjøre dette til en del av den kollektive opplevelsen. Lydrekvisitter i form av musikk kan være ganske mektige i en teatersetting, men her er det vanskelig å unnslippe følelesen av at Grytten har fått litt for frie tøyler i å kunne sette toner til det som utspiller seg på scenen.

Forslitte kvinne-frelsere

Om det nå i første rekke er et stykke om menn - og kanskje derfor også for menn - så er kvinnene sjelden langt unna. Faktisk helt bokstavelig: Et husband av dydig antrukkede damer sitter i et glassbur og spiller musikk mens mennene på scenen bearbeider sine følelser gjennom monologer og impromptu fotball. Dette er for utstudert til å være tilfeldig, men det er kanskje ikke helt ferdig tenkt. Det føles mer subversivt enn Grytten får noe ære for i anmeldelsene, selv om jeg kan være enig i at symbolikken virker litt uforløst: Kvinnene er alltid til stede, men også alltid i bakgrunnen. Både publikum og mennene på scenen kan høre og se dem, men de er akkurat utenfor rekkevidde. Hele konstellasjonen virker nærmest hentet fra 1800-tallets idéunivers, som en bokstaveliggjøring av at kvinnene skal være "musikken i mennenes liv", men ellers ikke ha noen mulighet til å påvirke handlingen. Kanskje er det indikativt på andre typer uforløst potensiale at et stykke som handler om menn, menns følelser og utenforskap, og i varierende grad lanserer mannlig fellesskap som en løsning, i så stor grad fremtvinger en diskusjon om de tre-fire tause kvinnenes rolle?

For å holde oss litt på 1800-tallet, så er en av de mest grunnleggende observasjonene man kan gjøre om romantikkens menn at de hadde et intenst, men også snodig forhold til kvinner: De var et opphøyd ideal - så det var lett å elske kvinnen som abstraksjon, mens de virkelige kvinnene kunne være utilgjengelige eller oppsetsige. Da er det liksom lettere å bare forholde seg til idealet. Alle som har lest Bjørnsons Synnøve Solbakken - hvor mange romantiske idéer ryddig pakkes sammen før de senere fases ut - skjønner at veien til frelse for Torbjørn går gjennom kvinnens gunst. Sånn går det også. Skoleskyter-figuren gjennomlever noe tilsvarende: Som en parallell idé til stilen full av drapsfantasier, finnes det en fortelling hvor han simpelthen frelses av en kvinne. Sammenliknet med de andre "løsningene" i stykket - som dreier seg om psykisk helse, fellesskap, og å finne mening i tilværelsen - fremstår dette igjen så banalt at det blir karikert. Kanskje en mann i 60-årene ikke er den beste til å skildre en tenåringsgutts følelsesliv?

Skole-elevens frelsesfortelling fremstår i sammenlikning så banal at den blir parodisk. For å gjøre som Grytten, og gripe til platesamlingen, så kan løsningen på hans problem kokes ned til en variant av Corb Lunds litt sardoniske ode til riktig goth-jente på riktig tidspunkt, for å kurere et terminalt tilfelle av country boy blues:

I'm gonna get the gothest girl I can

With the pale white rockabilly tan

You know the kind, the ones you find

In the country metal punk rock band (https://youtu.be/2bcS3HkHKlc?feature=shared)

Så også med den vordende skoleskyteren.

Egentlig er dette et sidespor - tenåringen og hans tøvete frelsesmetafor er ikke kjernen i stykket, men illustrerer et poeng hvor jeg tenderer mot å være enig med den øvrige resepsjonen. For å bruke en fotballmetafor: Stykket hadde hatt godt av et mer fokusert angrepsspill og mindre balltrilling på egen banehalvdel. Noen burde rett og slett ha redigert Grytten litt, primært for å skjære vekk narrativt og musikalsk dødvekt, i stedet for å la ham utfolde seg helt fritt.